Amulettene folk bærer med seg

Det gamle Egypt

Den dypeste enkeltkilden. Egyptiske verksteder produserte skarabéer, wedjat-øyne, djed-søyler og ankher i fajanse i tusentall, til de levende å bære og de døde å bli svøpt i. Formene overlevde religionen og ble fremdeles kopiert i romersk Italia.

Mesopotamia

Her var amuletter like mye rettslige dokumenter som smykker. Tavler mot demonen Lamashtu navnga henne, listet opp forbrytelsene hennes og beordret henne ut; et Pazuzu-hode båret rundt halsen satte det ene uhyret til å vokte mot det andre.

Hellas og Roma

Romerske gutter bar en bulla og jentene en lunula til de ble voksne, og det falliske fascinum hang over døråpninger og på vognakser. Det er også her det onde øyet får den litteraturen som fremdeles preger hvordan folk omtaler det.

Jødisk og kabbalistisk

En tradisjon som var urolig for amuletter og likevel frembrakte svært mange av dem: kame'ot i sølv inngravert med guddommelige navn, aramaiske besvergelsesskåler nedgravd opp ned under gulv, rød tråd fra Rakels grav, hånden som kalles Miriams hånd.

Islamsk

Her er det teksten som verner. Et ta'wiz eller hijab er et nedskrevet vers brettet inn i en metallkapsel, og tronverset, de to siste suraene og de nittini navnene er de vanligste innskriftene. Ved siden av dem løper de eldre folkelige gjenstandene som de lovkyndige kranglet om.

Kristen

Relikvier, medaljer, skapularer og pilegrimsmerker, i tillegg til en lang underskog av skrevne amuletter som kirken med jevne mellomrom fordømte. Grensen mellom en sakramentalie og en amulett ble diskutert i tusen år og aldri avgjort.

Norrøn og islandsk

Tors hammer i sølv båret rundt halsen gjennom århundrene med trosskifte, runeinnskrifter på bein og tre, og de senere islandske trolldomsbøkene, hvis magiske staver, Vegvisir blant dem, er en boktradisjon fra 1600-tallet snarere enn en vikingtradisjon.

Keltisk og gælisk

Rogn og rød tråd over fjøsdøren, hullsteiner på en snor, kløver og hassel, og de helbredende amulettsteinene enkelte familier tok vare på i generasjoner. Mye av dette er bevart i folkeminnesamlinger fra 1800-tallet snarere enn i arkeologien.

Slavisk

Lunnitsa-anheng, øks- og nøkkelamuletter, broderte oberegi sydd inn i halslinninger og mansjetter der kroppen møter friluften, og de ansiktsløse klutedukkene laget uten nål, slik at ingenting kunne stikkes inn i dem.

Sørasiatisk

Yantraplater rullet inn i kobberrør, den svarte tråden og kajalflekken som settes på spedbarn mot nazar, rudraksha-perler, og tabiz båret på tvers av religionsgrensene. Det onde øyet behandles som en dagligdags plage som skal uskadeliggjøres, ikke som en sjelden forbannelse.

Kinesisk

Jade rundt halsen, mynter knyttet sammen med rød snor, ferskentre mot gjenferd, og trykte papirtalismaner hvis autoritet ligger i at de ser ut som offentlige dokumenter, for en innkalling fra himmelen utformes slik en innkalling fra en embetsmann gjøres.

Japansk

Omamori kjøpt ved en helligdom og aldri åpnet, levert tilbake og brent etter et år. Ofuda til husalteret, ema-tavler til skriftlige bønner, og figurene på butikkdisken, som maneki-neko, som befinner seg på grensen mellom amulett og reklame.

Afrikansk og diaspora

Minkisi-bunter hvis kraft ligger i det som er pakket inni, gris-gris-poser, etiopiske malte bønneruller tilskåret etter eierens høyde, og den amerikanske conjure-posen som førte praksisen gjennom slaveriet under et nytt navn.

Urfolk i Nord-Amerika

Medisinbunter, poser prydet med pigger og perler, og ringen fra ojibwe-folket som nådde verden som drømmefanger. Mye av det som selges under denne overskriften, er laget av utenforstående, så opprinnelse betyr mer her enn noe annet sted i biblioteket.

Sørøstasiatisk

Thailandske phra khruang-amuletter presset av leire og velsignet i templet, deretter samlet, gradert og omsatt som mynter. Sak yant-tatovering setter de samme vernediagrammene i hud istedenfor metall, noe som gjør amuletten umulig å ta av.

Standardformen. Hengt der den kan berøres uten å se etter, og skjult under en krage når det trengs, og det er grunnen til å så mange bevarte amuletter er gjennomhullet øverst.

En ring er en amulett du også kan trykke ned i voks. Signetringer fra senantikken og middelalderen bærer de samme navnene og figurene som anheng, med den ekstra autoriteten det gir å etterlate et merke.

Rimelig, enkelt å knytte på et spedbarn, og utvetydig en grense tegnet rundt kroppen. Rødt er den vanligste fargen på tvers av kulturer uten forbindelse med hverandre.

En tekst brettet tett sammen og sydd inn i lær eller lagt i en metallkapsel. Den islamske ta'wizen, den jødiske kame'aen, den etiopiske bønnerullen og den engelske amulettlappen virker alle på denne måten, og ingen av dem er ment å leses igjen.

Kraft etter innholdsliste. En gris-gris, en mojo-pose eller en medisinbunt defineres av det som er inni, og av regelen om at den ikke åpnes eller håndteres av fremmede.

En knute binder noe fast, noe som gjør den nyttig til å holde lykken inne eller en ånd ute. Sjøfolks vindknuter og den knyttede røde tråden følger samme logikk i motsatt retning.

For tung å bære, så den verner et sted istedenfor et menneske. Mesopotamiske demontavler, kinesiske papirtalismaner og grunnsteinsnedleggelser vokter alle en terskel snarere enn en kropp.

Spikret, malt eller felt inn i dørbjelken. Hesteskoen, mezuza-etuiet, hex sign og det romerske fascinum over butikkdøren markerer alle punktet der utsiden blir innside.

En liten kropp som står for en stor. Husguder, den vinkende katten og Budai plasseres snarere enn bæres, og vender som regel mot døren.

Den eldste formen av alle. Perler av glass og stein bærer farge og mønster snarere enn skrift, og det er derfor de krysser språkgrenser så lett.