Runespådom

Den likefremme sannheten

Ingen innskrift beskriver at man trekker runer for å få svar på et spørsmål. Ingen lovtekst nevner det. Ingen saga skildrer runekasting i en scene, til tross for en rik sagalitteratur som beskriver mange andre former for spådom i detalj. Ikke et eneste arkeologisk funn er noen gang identifisert som et spådomssett, og ingen runegjenstander opptrer i et sett på tjuefire.

Det bevarte runematerialet består av minnesmerker, grensemarkeringer, handelsnotater, personlige meldinger og til tider aggresjon. Det inneholder eiermerker, regnskapspinner, forbannelser, kjærlighetsbrev, uanstendigheter, latinøvelser og en manns klage over at en annen manns risting gjorde en kvinne syk. Det inneholder ingen orakler.

Slik er situasjonen, likefremt formulert, og det er nettopp dette de fleste runebøker unnlater å nevne.

Hva Tacitus faktisk skrev

En enkelt passasje bærer nesten hele den historiske påstanden, og den lønner seg å lese ordrett fremfor i gjenfortelling.

I Germania kapittel 10, skrevet rundt 98 e.Kr., beskriver Tacitus en germansk spådomsskikk: En gren kuttes fra et fruktbærende tre og skjæres i fliser. Merker (notae) risses inn på dem, og de spres tilfeldig utover en hvit duk. En prest, i offentlige saker, eller overhodet for husholdningen, i private ærend, ber til gudene, retter blikket mot himmelen og løfter opp tre fliser, én etter én, og tolker dem etter merkene som på forhånd ble risset inn.

Dette er en autentisk skildring av en reell praksis, og den er unektelig slående. Men tre problemer gjør at den ikke kan tas til inntekt for runespådom.

Datering. Tacitus skriver rundt 98 e.Kr. De tidligste daterbare runegjenstandene er omtrent samtidige eller yngre, og en fullstendig belagt futhark-rekke dukker ikke opp før på Kylversteinen rundt år 400. Han beskriver altså noe som fant sted helt i begynnelsen av, eller forut for, de bevarte runekildene.

Ordvalg. Han bruker ordet notae, merker eller tegn. Han skriver ikke bokstaver (litterae), noe han utmerket godt var i stand til å si. Et annet sted bemerker han at germanske menn og kvinner er like uvitende om hemmelig skriftveksling, noe som rimer dårlig med et skriftbasert spådomssystem.

Metode. Selv om man tar beretningen bokstavelig, er fremgangsmåten ikke ensbetydende med moderne runekasting. Det dreier seg om tre fliser løftet én etter én fra et tilfeldig dryss på et hvitt klede, etter bønn mot himmelen: ikke en pose man trekker fra, ikke et bordoppsett og ingen omvendte runer.

Teksten støtter germansk spådom med merkede trefliser. Den støtter ikke vikinger som leser en futhark.

Det ene som faktisk stemmer

Under alt dette ligger det en reell kjensgjerning, og den fortjener å bli slått fast like tydelig som avsannnelsene.

Runer bar begrepsmessig mening i tillegg til språklyder. Dette er ikke spekulasjon.

Stentoftensteinen i Blekinge bruker Jera-runen alene, der den står for et godt år eller en god avling snarere enn for lyden j. Det er en rune lest som et begrep, på et faktisk minnesmerke, av menneskene som brukte skriften.

Angelsakserne gjorde det samme. Skriveren av det eneste overleverte håndskriftet til Beowulf skriver ᛟ-runen tre ganger som et selvstendig logogram i stedet for ordet eþel, i en tekst som ellers utelukkende er skrevet med latinske bokstaver. Praksisen har et eget faguttrykk: begriffsrunen (begrepsruner).

Og runediktene finnes nettopp for å knytte et begrep til hver enkelt bokstav. Et alfabet der bokstavene har navn etter kveg, hagl, is, nød, glede og graven, er et alfabet der hvert tegn bærer en semantisk ladning.

Råmaterialet for spådom, altså bokstaver med et reelt meningsinnhold, er dermed historisk belagt. Det som mangler, er ethvert bevis for at noen noen gang satte dette materialet sammen til et orakel.

Hvor den moderne praksisen stammer fra

Metoden nesten alle følger i dag lar seg spore i detalj, og den er av ny dato.

Ralph Blum, The Book of Runes, 1982. Boken solgte i enorme opplag, ble levert sammen med et sett keramikkbrikker, og er det direkte opphavet til nåtidens praksis. Blum la aldri skjul på at han konstruerte noe nytt: Han modellerte metoden i stor grad etter I Ching og taroppsett, og han brukte en rekkefølge han selv fant på, fremfor den historiske futhark-rekkefølgen.

Han innførte også den blanke runen, presentert som Odins rune, det ukjente eller skjebnen. Den finnes ikke i noen historisk kilde av noe slag. Hver eneste blanke brikke i ethvert runesett solgt siden den gang stammer fra denne boken.

Samtidig med og etter Blum vokste det frem et mer historisk forankret miljø, særlig representert ved Edred Thorsson og Freya Aswynn på 1980-tallet. Dette forfatterskapet leverte de fleste assosiasjonene til elementer, trær og guddommer som i dag oppfattes som tradisjonelle. Disse systemene er helhetlige og gjennomtenkte, men de er også førti år gamle, ikke tusen.

I bakgrunnen for alt dette står Guido von List. Hans oppdiktede Armanen-rekke på atten runer fra 1902 introduserte betydninger som fremdeles sirkulerer uten kildehenvisning i moderne bøker, og systemet hans ble senere absorbert inn i den völkiske bevegelsen og deretter i nazistisk symbolikk.

Spørsmålet om omvendte runer

Et praktisk poeng som følger direkte av kildene fremfor av nyere tradisjon:

Moderne praksis tillegger de fleste runer en omvendt betydning (ofte kalt merkstave). Men ni av de tjuefire runene i eldre futhark er symmetriske fra topp til bunn og kan overhodet ikke snus opp ned: Gebo, Hagalaz, Naudhiz, Isa, Jera, Eihwaz, Sowilo, Ingwaz og Dagaz.

Sett og bøker som oppgir en omvendt betydning for disse ni, finner på noe nytt, ettersom formen ikke tillater det.

Det finnes enda en hake. Sowilo har rotasjonssymmetri, men ikke speilsymmetri. En Sowilo risset med motsatt helling er dermed ikke snudd opp ned: Den vender simpelthen en annen vei. Å tolke dette som en omvendt rune er å lese for mye ut av en variasjon i ristingen.

Dette nettstedet oppgir omvendte betydninger kun for de runene i eldre futhark som faktisk har en retning, og overhodet ingen for yngre futhark, futhorc eller ogham. Å snu tegn er en moderne skikk utviklet med utgangspunkt i eldre futhark, og å utvide den til andre skrifter ville vært ren fiksjon.

Bør du så lese runer?

Ja, hvis du ønsker det, og det er ingen grunn til å innta en forsvarsposisjon.

Dette nettstedet har samme holdning til tarot. Den psykologiske tolkningen av tarot er en utvikling fra det tjuende århundre, lagt oppå et kortspill fra 1400-tallet, og den fungerer. At noe er moderne betyr ikke at det er verdiløst.

Moderne runelesing har et usedvanlig sterkt råmateriale i ryggen: tjuefire til tjueni bokstaver med genuint gamle navn, knyttet til genuint gamle dikt som skildrer kveg, vær, nød, vern, reiser, gaver, is og graven. Dette er et rikere og mer håndfast ordforråd enn de fleste spådomstradisjoner har til rådighet, og det ledsages av dokumenterte uoverensstemmelser som gjør det givende å faktisk lese kildene.

Rådet er derfor ganske enkelt: Vær bevisst på hvilket lag du står på. Hagalaz betyr hagl er en kjensgjerning. Den gammelengelske strofen bemerker at det siden blir til vann er en kjensgjerning. Hagalaz er forvandlingens frø er en moderne tolkning, og en god sådan. Slik gjorde vikingene det er derimot usant.

De tre første holder lenge å arbeide ut fra.