Magiske formler

Hva som regnes som en formel

De fleste runeinnskrifter består av navn. En minnestein navngir den avdøde og den som reiste steinen; en bruksgjenstand bærer navnet på eieren eller håndverkeren. Dette utgjør brorparten av runematerialet, og det er ingenting mystisk ved det.

En formel er noe annet: et ord som dukker opp på ubeslektede gjenstander, i ulike regioner, over et langt tidsrom og i sammenhenger som ellers ikke har noe til felles. Et slikt gjentakelsesmønster kan verken forklares som personnavn eller ordinært dagligspråk. Det dreier seg om faste uttrykk med en bestemt funksjon.

Tre slike ord er sikkert identifisert i materialet fra eldre futhark:

alu, det vanligste, finnes på brakteater, amuletter og urner fra Danmark til England. Ordet er etymologisk knyttet til øl og beruselse, og i forlengelsen av dette til ekstatiske tilstander og til de døde.

laukaz, purreløk, forekommer av og til forkortet til lauz eller representert ved en enkelt rune. Løkvekster hadde en reell plass i germansk forestillingsverden knyttet til helse og vekstkraft.

auja, hell, lykke eller guddommelig gunst.

Dette er hele listen: tre ord. Alt annet som omtales som runeformler er enten langt yngre, vesentlig sjeldnere eller moderne konstruksjoner.

Leselig, men uoversettelig

Her ligger sakens ubehagelige kjerne.

Vi kan lese alu. Runene er utvetydige, ordet er stabilt over titalls gjenstander, og etymologien er rimelig klar. Det ingen derimot kan si med sikkerhet, er hva risteren ønsket å oppnå ved å risse det inn på en gravurne.

Dette er ikke et tomrom framtidig forskning kan fylle. Det finnes ingen tekster fra denne epoken som forklarer skikken, rett og slett fordi det ikke eksisterer andre tekster fra samtiden enn selve innskriftene. Den germanske verdenen i det femte århundre er forhistorisk i ordets bokstavelige forstand: den ligger forut for sin egen skriftlige historieskriving.

Alt som påstås om hva alu skulle tjene til (beskyttelse, innvielse, påkallelse av ekstase eller henvisning til drikkoffer), er slutninger basert på etymologi og arkeologisk kontekst. Enkelte av disse slutningene er velfunderte. Ingen av dem er samtidige vitnesbyrd.

Det samme gjelder hele kategorien: Vi har ordene, men vi mangler bruksanvisningen.

Forbannelsesteinene

To monumenter i Blekinge i Sør-Sverige utgjør det sterkeste vitnesbyrdet om at runer ble tilskrevet en aktiv virkekraft.

Björketorpsteinen rager 4,2 meter i været og bærer en urnordisk innskrift som vanligvis tolkes slik: Jeg, runemesteren, skjuler her mektige runer. Den som bryter dette minnesmerket skal uopphørlig plages av argskap og rammes av svikefull død. Jeg spår ødeleggelse.

Stentoftensteinen i nærheten bærer en beslektet formel, men tilføyer en særskilt detalj: Den bruker Jera-runen alene som et ideogram for god avling, snarere enn for språklyden j. Dette enkelttilfellet er det klareste beviset i hele runematerialet for at runer kunne leses som begreper, og ikke bare som bokstaver.

Nøkkelordet på Björketorp er ginnarunaz, som oftest gjengitt som mektige runer eller kraftruner. Her kommenterer innskriften sin egen handling: Teksten beskriver hva den selv utfører.

Monumentenes format har også betydning. Noen har brutt ut, reist og risset en over fire meter høy steinblokk utelukkende for å true enhver som måtte krenke gravfreden. Uansett hva man la i denne trusselen, ble det investert enorme krefter i å sette den i verk.

Rekkene ingen kan lese

En rekke innskrifter inneholder runesekvenser som ikke danner ord i noe kjent språk, og tolkningen av disse utgjør den dypeste kløften innen fagfeltet.

Lindholmamuletten, et beinstykke funnet i Skåne, innledes med ordene ek erilaz sa wilagaz hateka («jeg, erilen, kalles den listige»), før den glir over i lange rekker med gjentatte runer, deriblant en serie på åtte a-runer samt andre tegnklynger.

Kragehulskaftet, et spydskaft av tre fra Fyn i Danmark, viser et lignende mønster: en leselig innledning etterfulgt av tilsynelatende uleselige gjentakelser.

Den tradisjonelle tolkningen antar at disse sekvensene er magiske, der gjentakelsen fungerer som en forsterkning, som en form for tallsymbolikk eller som en nedtegnet trylleformel.

Motargumentet er at utolket ikke er det samme som magisk. En sekvens vi ikke forstår, kan like gjerne representere et uidentifisert språk, et glemt forkortelsessystem, en runerister som øvde seg, en feilristing, ren ornamentikk eller et alfabetisk rituale som ikke betyr annet enn «dette er skrift». Å tilskrive uforståelige tegn magiske krefter utelukkende fordi vi ikke kan tyde dem, er en velkjent feilslutning med lang forhistorie i utforskningen av fortidige skrifter.

Begge synspunkter forfektes av anerkjente runologer. Den nøkterne konklusjonen er at sekvensene er høyst reelle, bevisst utformet og følger faste mønstre, men forblir uforståtte.

De litterære formlene hører til en senere tid

Mye av det som omtales som runemagi i dag, henter næring fra norrøn litteratur snarere enn fra selve innskriftene, og dette skillet er avgjørende.

I eddadiktet Sigrdrífumál instruerer valkyrjen helten Sigurðr i seiersruner, ølruner, fødselsruner, sjøruner, lemruner, målruner og tankruner, med nøyaktige anvisninger for hvor hver enkelt rune skal risses. I Hávamál ramser Óðinn opp atten galdrer han behersker. I Skírnismál truer Skírnir med å risse runen þurs sammen med tre andre staver, og Bósa saga inneholder Buslubæn, en forbannelse som munner ut i en runegåte.

Samtlige av disse kildene stammer fra 1200-tallet eller senere. De ble skrevet ned på det kristne Island og skildrer en mytisk fortid, seks til åtte hundre år etter at den eldre futharken gikk ut av bruk.

Tekstene gir enestående innsikt i hva folk i det islandske høymiddelaldersamfunnet trodde runer kunne utrette. De er derimot intet bevis for hva runeristere i folkevandringstidens femte århundre faktisk foretok seg. Å slå disse to kildegruppene sammen til én helhet er den vanligste feilen i populærlitteraturen om runer.

Hva som nøkternt kan fastslås

En kort oppsummering er på sin plass, i et emne der skråsikre overdrivelser ofte rår.

Ja: Tre ord opptrer formelaktig i det eldre runematerialet. To monumentale innskrifter forbanner enhver som skader dem, og den ene omtaler sine egne runer som mektige. En rune er brukt som ideogram på Stentoftensteinen. Gjentatte og sammensatte runer forekommer på våpen og amuletter i mønstre som bærer preg av bevisst planlegging. Norrøn middelalderlitteratur beskriver en sammensatt runemagi i detalj.

Nei: Ingen kan oversette eller fullt ut forklare funksjonen til alu. Det finnes ingen bevarte veiledninger fra samme periode som innskriftene. De utolkede sekvensene er ikke bevist å være magiske. Det litterære materialet er ikke samtidig med innskriftene. Det finnes ingen belagte formler for spådomskunst, helbredelse eller elskov i det arkeologiske innskriftsmaterialet, uansett hva sagaene måtte fortelle.

En fruktbar tilnærming er å anerkjenne både bevisene og kunnskapshullene samtidig, og skille tydelig mellom hva vi vet og hva vi antar.