Islamsk og arabisk astrologi

Hva islamsk og arabisk astrologi er

Islamsk eller arabisk astrologi betegner den astrologiske tradisjonen som ble praktisert på arabisk og persisk fra midten av det åttende århundret og fram til det syttende århundret, på tvers av et område som strakte seg fra Sentral-Asia til Den iberiske halvøy. Den kalles noen ganger arabisk astrologi fordi arabisk var dets vitenskapelige fellesspråk (lingua franca), og noen ganger islamsk astrologi fordi den utviklet seg innenfor den islamske sivilisasjonen, men utøverne omfattet muslimer, jøder, kristne og sabiere. Dette var ikke et brudd med den eldre tradisjonen, men en mektig syntese. Den samlet hellenistisk astrologi fra Alexandria og Antiokia, persisk sassanidisk astrologi med sin sans for dynastiske sykluser, og indiske metoder med deres finfordelte zodiakinndelinger, og bygde det hele om til et sammenhengende matematisk og filosofisk system fundert på aristotelisk fysikk. Gjennom oversettelsene i Toledo og på Sicilia på 1100-tallet ble denne syntesen det direkte fundamentet for europeisk middelalder- og renessanseastrologi.

Bagdad: en by grunnlagt ved stjernenes hjelp

Abbaside-dynastiet kom til makten i 750 og overtok mye av sin politiske kultur fra det beseirede persiske Sassanideriket, der astrologi hadde vært en sentral statsvitenskap. Da den andre abbasidiske kalifen, al-Mansur, besluttet å bygge en ny hovedstad ved Tigris, overlot han ikke tidspunktet til tilfeldighetene. Han ga en gruppe astrologer – ledet av den persiske jøden Masha'allah ibn Athari og den persiske zoroasteren Nawbakht – i oppdrag å beregne et eleksjonshoroskop for grunnleggelsen. De valgte 31. juli 762, da Solen sto i Løvens tegn, Jupiter steg opp i Skytten og Mars ble svekket, for å sikre at byen Madinat al-Salam (Fredens by) aldri skulle bli ødelagt av en konge som angrep den innenfra. Deres bevarte horoskop er et av historiens mest berømte eleksjonskart, og det markerer øyeblikket da astrologi ble en uunnværlig del av det abbasidiske hoffets virke.

Oversettelsesbevegelsen

I løpet av de neste to århundrene ble Bagdad hjertet i en ambisiøs oversettelsesbevegelse støttet av kalifene, vizirene og velstående mesener. Forskere samlet tekster på gresk, pahlavi (mellompersisk) og sanskrit, og oversatte dem til syrisk og arabisk. Fra India kom siddhantaene, som introduserte indiske regnemetoder, sinusfunksjonen og zodiakdelinger som navamsha. Fra Sassanideriket kom astrologiske historieverker og teorien om store konjunksjoner. Fra den hellenistiske verden kom Ptolemaios' Tetrabiblos (kjent på arabisk som Kitab al-Arba'a), Dorotheos fra Sidon (hvis læredikt om fødsels- og eleksjonsastrologi overlevde på arabisk etter at det greske originalverket gikk tapt), Vettius Valens og Teukros av Babylon. Visdommens hus (Bayt al-Hikma) og kretsene rundt oversettere som Hunayn ibn Ishaq og Thabit ibn Qurra forvandlet disse spredte kildene til et enhetlig teknisk vokabular.

Al-Kindi: astrologi som fysikk

Hellenistisk astrologi var tett sammenvevd med stoisk skjebnetro, astralreligion og nyplatonisme. Den islamske verden krevde et annet intellektuelt fundament: astrologien måtte gi mening innenfor en monoteistisk teologi, og den måtte harmonere med den aristoteliske naturfilosofien som dominerte filosofimiljøene. Filosofen Abu Yusuf Ya'qub ibn Ishaq al-Kindi (ca. 801–873), «arabernes filosof», ga dette fundamentet i sin avhandling Om strålene (De radiis). Al-Kindi hevdet at alt i det skapte universet sender ut stråler i alle retninger, og at himmellegemene, som er de mektigste legemene i kosmos, sender ut stråler som påvirker og former den sublunære verden. Planetene forårsaker ikke hendelser ved magi eller guddommelig vilje; de virker som naturlige fysiske årsaker som beveger elementene jord, vann, luft og ild. Dette gjorde astrologi til en gren av naturfilosofien – en slags kosmisk fysikk – og ga den legitimitet blant lærde som ellers ville avvist den som hedensk spådomskunst.

Abu Ma'shar og Den store introduksjonen

Abu Ma'shar fra Balkh (787–886), i Europa kjent som Albumasar, er tradisjonens ubestridte mester. Hans verk Kitab al-Madkhal al-Kabir (Den store introduksjonen til astrologiens vitenskap), skrevet i Bagdad rundt 848, ble standardreferansen for astrologisk teori gjennom seks århundrer. Abu Ma'shar forankret astrologien i Aristoteles' lære om universets to sfærer: den uforanderlige, evig roterende himmelsfæren ovenfor Månen, og den foranderlige sfæren av generasjon og forråtnelse under den. Den sublunære verden kan ikke bevege seg selv; dens endringer drives av himmellegemenes kontinuerlige bevegelser. Ved å kombinere dette rammeverket med observasjonsdata, utarbeidet han et omfattende forsvar for faget, en grundig gjennomgang av stjernetegnene og planetene, og regler for tolkning som ble sitert av generasjoner av lærde fra Samarkand til Oxford.

Historie skrevet i konjunksjonene

Hellenistisk astrologi handlet i hovedsak om det enkelte menneskets fødselshoroskop. Den arabiske tradisjonen, som bygde videre på sassanidisk-persiske idéer om verdensaldre, gjorde mundanastrologi – astrologien om nasjoner, dynastier, religioner og værforhold – til et stort og systematisk fagfelt. Abu Ma'shars Tusenboken (Kitab al-Uluf) tilpasset de enorme indiske og persiske syklusene for verdenstid til de hellige skriftenes historie, der han plasserte en konjunksjon av samtlige planeter ved Værens begynnelse i 3102 f.Kr. og tidfestet syndfloden ut fra denne. Hans Konjunksjonsbok (Kitab al-Qiranat) etablerte den praktiske metoden basert på Jupiter og Saturn, de to langsomste planetene som er synlige for det blotte øye. De møtes omtrent hvert tjuende år, og hvert møte finner sted omtrent 243 grader lenger frem enn det forrige, noe som holder en serie av konjunksjoner innenfor de tre tegnene til ett element i rundt 240 år før den skifter til det neste elementet. Etter om lag 960 år har serien beveget seg gjennom alle fire elementer og vender tilbake til utgangspunktet. Astrologene leste disse tre skalaene som tre ulike størrelsesordener av historiske hendelser:

• den enkle konjunksjonen, omtrent hvert 20. år, for opprør, tronskifter og hendelser innenfor samme element;
• mellomkonjunksjonen, omtrent hvert 240. år, når konjunksjonene forlater ett element og trer inn i et nytt (fra ild til jord, luft eller vann), noe som innvarsler nye dynastier og keiserdømmer;
• den store konjunksjonen, etter en full syklus på ca. 960 år gjennom alle fire elementer, som varsler fremveksten av nye religioner, store profeter og epokegjørende omveltninger;
• den mektigste syklusen, som også tar hensyn til forskyvningen av Saturns apogeum og strekker seg over tusenvis av år.

Dette systemet ble brukt både retrospektivt og prognostisk. Astrologer regnet seg bakover for å tidfeste syndfloden, persiske kongerekker og profeten Muhammeds fødsel, og de så fremover for å forutsi abbasidenes fall eller varsle fremveksten av nye dynastier. Læren ga historikere og herskere en kosmisk forklaring på historiens gang, der sivilisasjoners vekst og undergang fremsto som en del av en guddommelig ordnet verdensharmoni.

Hus, instrumenter og nøyaktig tid

De hellenistiske astrologene brukte for det meste heltegnshus, der hvert stjernetegn utgjør ett hus regnet fra det stigende tegnet. Astronomer i den islamske verden, som mestret sfærisk trigonometri og var pålagt å fastsette de fem daglige bønnetidene samt retningen mot Mekka (qibla) med største presisjon, foretrakk derimot kvadrantsystemer som deler himmelen med utgangspunkt i observatørens egen horisont og meridian. Det mest utbredte var systemet utformet av al-Qabisi (kjent i Europa som Alcabitius). Hans verk Introduksjon til stjernedommenes kunst, skrevet for Sayf al-Dawlas hoff i Aleppo og oversatt av Johannes av Sevilla, ble standardlæreboken i astrologi ved europeiske universiteter i senmiddelalderen. Metoden baserer seg på tid: den tar Ascendant-gradens daglige halvbue – tiden denne graden bruker på å vandre fra østhorisonten til Medium Coeli – deler den inn i tre like deler, og projiserer disse delene tilbake til ekliptikken langs timesirkler for å bestemme grensene til ellevte, tolvte, andre og tredje hus. Å utføre dette for hånd krevde avanserte trigonometriske tabeller. Astrolabiet gjorde prosessen hurtig: dette messinginstrumentet overfører himmelsfæren til en plan flate gjennom stereografisk projeksjon, og instrumentmakere i Bagdad og senere i al-Andalus graverte inn huslinjer for bestemte breddegrader, slik at man ved å vri stjernekartet til det gitte klokkeslettet kunne lese av husspissene umiddelbart.

Loddene, eller de arabiske delene

Et lodd er et punkt i et horoskop som beregnes ved å måle avstanden mellom to punkter og projisere den samme avstanden ut fra Ascendanten. Grekerne brukte et begrenset utvalg, mest kjent er de sju hermetiske loddene oppført av Paulus Alexandrinus. Arabiske astrologer utvidet dette systemet til nesten alle områder av menneskelivet, og al-Birunis Instruksjonsbok i stjernekunstens elementer, forfattet i 1029, redegjør for dem i detalj. I Europa ble de kjent som de arabiske delene. De mest kjente er:

• Lykkens lodd, Ascendanten pluss Månen minus Solen i et daghoroskop, det lunære loddet for kropp, helse og materielle kår;
• Åndens lodd, Ascendanten pluss Solen minus Månen i et daghoroskop, det solære loddet for vilje, handling og livskall;
• Rikdommens lodd, Ascendanten pluss andre hus' spiss minus herskeren over det andre huset, for eiendom og personlige midler;
• Dødens lodd, Ascendanten pluss åttende hus' spiss minus Månen, for det åttende husets temaer om avslutninger, tap og arv, tolket symbolsk heller enn som en fastsatt dato.

I et natthoroskop bytter Solen og Månen plass i de to første formlene. Ved å omforme et spørsmål til et punkt som kan lokaliseres og overvåkes, ga loddene astrologen (munajjim) en metode til å undersøke nesten enhver sak for seg, fra et forestående ekteskap til utfallet av en alvorlig sykdom.

Verdigheter og almuten

Med så mange planeter, hus og lodd i spill trengte astrologene en måte å avgjøre hvilke faktorer som veide tyngst på. De formaliserte de essensielle verdighetene – styrken en planet henter fra sitt tegn gjennom domisil, eksaltasjon, triplisitet, term og ansikt (dekanat) – og la til aksidentelle verdigheter som husposisjon, hastighet og synlighet. Ut fra dette kom begrepet almuten, fra arabisk al-mubtazz, «seierherren». Astrologen gir poeng til hver planets verdighet over de mest sentrale punktene i horoskopet – vanligvis Ascendanten, Solen, Månen, Lykkens lodd og nymånen eller fullmånen før fødselen – og planeten med den høyeste samlede poengsummen er hele fødselens almuten, ansett som kartets styrende innflytelse og en viktig veileder for livslengde. Masha'allah og Abu Ma'shar brukte slike metoder, og Guido Bonatti overførte dem til latinsk astrologi på 1200-tallet.

Horar- og valgastrologi

Herskere og hoffmenn trengte også raske svar. Kalifer, vesirer og kjøpmenn spurte om handel, krig, sykdom og ekteskap, og astrologene svarte med horarastrologi, et kart stilt for det nøyaktige øyeblikket et spørsmål stilles, og eleksjonsastrologi, valget av et gunstig tidspunkt for å påbegynne noe. Sahl ibn Bishr, en jødisk astrolog på 800-tallet kjent på latin som Zahel, formulerte de praktiske reglene for begge disipliner. Bøkene hans forklarte når et applikerende aspekt mellom to planeter betyr at saken vil bli fullført, og når en annen planet vil kutte av, blokkere eller forpurre den. Reglene hans krevde ingen fødselsdata overhodet, noe som gjorde dem nyttige for enhver som hadde et spørsmål. Sahl var blant de første forfatterne som ble oversatt i Spania på 1100-tallet, og reglene hans preger senere europeisk horarpraksis.

Kritikerne: teologi, astronomi og historie

Fra det ellevte århundret ble den store syntesen angrepet fra flere hold. Teologen al-Ghazali rettet i sitt verk Filosofenes sammenbrudd et fundamentalt angrep mot Abu Ma'shars forsvar ved å avvise at noen årsak med nødvendighet frembringer sin virkning. Ild brenner ikke bomull av sin natur; Gud skaper forbrenningen når de to berører hverandre, og Han opprettholder som regel dette regelmessige mønsteret («Guds sedvane») slik at menneskene kan leve i en ordnet verden, samtidig som Han står fritt til å bryte det. Dersom skapte ting ikke har noen iboende kraft, kan planetene heller ikke forårsake noe, og den dømmende astrologien blir et forsøk på å overprøve Guds avgjørelser. Ibn Rushd fra Córdoba imøtegikk ham punkt for punkt i Sammenbruddets sammenbrudd og argumenterte for at vitenskap er umulig uten stabile årsaker, men han hadde likevel liten tro på astrologenes konkrete spådommer. Astronomene reiste andre tvil. Ibn al-Haythams Tvil om Ptolemaios avdekket de fysiske selvmotsigelsene i de greske modellene, og ved Maragha-observatoriet, opprettet i 1259 under Nasir al-Din al-Tusi, utviklet det matematiske studiet av himmelen seg til en selvstendig disiplin som frembrakte modeller som Tusi-paret som dukker opp igjen hos Kopernikus, mens astrologien mistet mye av sin anseelse blant astronomer selv om al-Tusi selv tjente den mongolske herskeren som astrolog. Til slutt avviste historikeren Ibn Khaldun i sin Muqaddimah fra 1377 konjunksjonslæren som et verktøy for historie. Stater oppstår og faller, argumenterte han, gjennom 'asabiyya, fellesskapsfølelsen og solidariteten som holder en gruppe sammen, og gjennom økonomiske krefter, ikke gjennom Jupiters og Saturns vandring fra ett element til det neste. Han betraktet astrologenes krav på å se den skjulte fremtiden som ugrunnet og forbudt.

Arven i Europa

Kritikerne svekket astrologien innenfor den islamske verden, men på det tidspunktet hadde tradisjonen allerede krysset Middelhavet. I Toledo, på Sicilia og i Sør-Frankrike oversatte lærde på 1100-tallet – som Johannes av Sevilla og Hermann av Kärnten – Abu Ma'shar, al-Qabisi, Sahl og Masha'allah til latin. Disse bøkene ble pensum i astrologi ved de nye universitetene, der faget ble undervist sammen med medisin og matematikk, og europeisk astrologi lånte sitt tekniske vokabular fra arabisk sammen med bøkene. Teorien om de store konjunksjonene, kvadrantbaserte hus, de arabiske delene, almuten-beregninger og reglene for horarastrologi nådde alle Vesten via denne ruten, og de forblir ryggraden i tradisjonell vestlig astrologi den dag i dag.

Hvordan lese dette avsnittet

Kapittelkortene ovenfor følger tradisjonen fra grunnleggelsen av Bagdad til Ibn Khalduns kritikk, og personene nedenfor navngir skikkelsene som formet den. Les de tidlige kapitlene for å forstå hvordan faget ble bygget opp, de midterste for teknikkene, og de siste for motargumentene og veien tradisjonen tok inn i Europa. Astrologi presenteres her som historie og som et symbolsk språk for refleksjon, ikke som et løfte om faste utfall. Tradisjonen og dens teknikker er tilgjengelige på de femtito språkene i Tarot Academy-økosystemet.