De sju lagene i auraen

Hvor denne modellen kommer fra

Den sjulagsdelte auraen finnes ikke i de sanskritiske kildene. Den ble satt sammen på engelsk, mellom omtrent 1880 og 1930, av forfattere i Det teosofiske samfunn som leste indiske tekster side om side med vestlig okkultisme og sin egen rapporterte klarsynthet. Charles Leadbeaters Man Visible and Invisible (1902) og The Chakras (1927) er de to bøkene som fastsatte mesteparten av den.

Den fikk sin nåværende form gjennom Barbara Brennans Hands of Light (1987), som systematiserte den til sju navngitte lag som veksler mellom struktur og følelse, hvert koblet til ett av de sju sentrene, hvert med en oppgitt rekkevidde fra huden. Det er denne versjonen som undervises i de fleste utdanninger innen energiheling i dag, og lagnavnene på disse sidene er hennes.

Vi tar den med, tydelig merket, av to grunner. Det er det moderne chakraundervisning faktisk forutsetter, så å utelate den ville gjort resten av biblioteket vanskeligere å bruke. Og å vite at en modell er hundre år gammel snarere enn tusen, er nyttig informasjon når man skal vurdere hvor mye vekt den skal tillegges.

Hvordan de sju er ordnet

Lagene veksler. Oddetallslagene beskrives som strukturerte, satt sammen av linjer eller nett: det eteriske legemet, den eteriske malen, den keteriske malen. Partallslagene beskrives som flytende og fargerike: det emosjonelle, det astrale, det himmelske. Det mentale legemet ligger mellom dem som strukturert tanke.

De tre første sies å gjelde den fysiske verden, de tre ytre det åndelige, og det astrale legemet i midten knytter dem sammen. Hvert lag er koblet til senteret med samme nummer, slik at det eteriske hører sammen med roten og det keteriske med kronen.

Hva som kan sies om det

Ingen instrumenter har påvist disse lagene, og rapporter om å se dem varierer mellom observatører på måter som er vanskelige å forene. Den som fremstiller modellen som etablert fakta, overdriver.

Det som kan sies, er at utøvere som arbeider med modellen, rapporterer et konsistent vokabular for det de retter oppmerksomheten mot, og at den lagdelte strukturen gir det praktiske arbeidet en rekkefølge fremfor et gjettverk. Det er et rimelig forsvar for en arbeidsmodell, og ikke en påstand om fysikk.

En merknad om helse

Auralesning er ikke diagnose. Ingen av lagene i denne modellen sier noe om hvorvidt noen er syke, og å behandle en lesning som medisinsk informasjon er den raskeste veien til at dette materialet gjør skade. Energiarbeid hører hjemme ved siden av medisinsk behandling.

Vekslingen, og hva den er til for

Oddetallslagene beskrives som strukturerte og partallslagene som flytende, og koblingen går dypere enn et mønster. Det første og det femte er begge nett, og det femte sies å romme mønsteret det første kopierer. Det andre og det sjette er begge følelse, ett personlig og ett uten objekt. Det tredje er strukturert tanke, og det sjuende er strukturen i et helt liv. Det astrale laget i midten hører ikke til noen av rekkene, og forener dem.

Uansett om noe faktisk finnes der ute, er dette en velbygd modell: den gjentar seg selv i to skalaer og plasserer det som binder dem sammen, i midten.

Biofeltforskning, og hva den ikke viser

Ordet biofelt ble laget i 1992 på en workshop i regi av det amerikanske National Institutes of Health, og det betegner et reelt forskningsprogram: de målbare elektromagnetiske utslippene og biofotonutslippene fra levende vev. Artikler på dette feltet siteres iblant som en bekreftelse på auraen. Det er de ikke. At en kropp avgir svak elektromagnetisk stråling, sier ingenting om sju lag, deres rekkevidde, eller deres kobling til chakraene.

Kirlian-fotografering siteres på samme måte og fortjener å nevnes direkte. Den registrerer koronautladning i et høyspentfelt, og det som varierer i bildet, er fuktighet, trykk og kontakt, ikke et subtilt legeme.